1.juledag på Svinestranda 1074m

Etter mykje kjekk julefeiring på Sandane med lite fysisk aktivitet, såg eg mitt snitt til ein liten forfriskande avstikker i kulda til Svinestranda, og samtidig prøve å gå inn Crispi XP-skoa som eg sist gang fikk svære gnagsår av. No var eg forberedt med sportstape på hælane og diverse andre plasser på foten.

Snøforholda var gode, som du ser på bildet. Nysnøen på ca 20cm hadde aldri sett plussgrader, og nedrennet frå toppen lokka såpass at gnagsåra:( som meldte seg ikkje førte til en snuoperasjon... Med tunge plastsko med 4 spenner og dei breie Coomba-skia følte eg meg som ein traktor på E39 i møte med dei lokale heltane i lærsko og slanke fjellski... Etter vel to framoverbøyde timar og tre "hei", stod eg på toppen i bakgrunnen til høgre på bildet med vonde hæler i ca 15 minus. Nedturen var likevel ubeskrivelig herlig nedover, først på framsida av Svinestranda vestover mot hytta vår, så langs skuldra mot nord i fint pudder og bra sikt, sjølv om sola var på hell. Det gikk fort ned til bilen, og heim for å leite etter compeed:)

Kontraster "over vidden"

Etter torsdagens tåkefulle ferd over vidden med ungdomsskulen, var Kristoffer og eg klar for å oppleve samme turen i finevær. Og då søndagen var lova flott med sol og lite vind, var vi alle i familien klare for å komme oss opp tidlig en søndags morgen - den kinkige biten av prosjektet.

Vi tok Ulriksbanen opp, og denne gong hadde vi utsikt!!! - mot kun ca 50m sikt torsdag...

Merkelig kor mykje kortare turen virkar i fint vær. Vi merka fort at skodda får avstandane til å virke lengre.

Alt fokuset torsdag på elevar, vegval, problem med å få til akseptabel avstand mellom front og baktropp (pga frysing ved venting), og tanken på elevar som blir gåande mellom gruppene (m.m.) - var borte. Turen i finevær var fantastisk - med tørre steinar, mykje blide og lettkledde folk, utsikt, sol, varme, ...

Med sveler og kaffe på Turnerhytten (stengt torsdag) og cola på Brushytten (også stengt torsdag...), og avslutning med pizza frå Peppes, vart dette ein minneverdig dag:)

Ein tur å anbefale - i finevær!

På bilda under får du eit inntrykk av kontrastane mellom torsdags- og søndagsturen...

Spontantur til Midtre Holåtind

Vi våkna under Solleibotntindane etter gårsdagens flotte tur, til en dag som var like fin og gjorde heimturen umulig! Vi måtte bruke denne dagen godt - men snøfeltet på Store Austabotntind gjorde den lite aktuell. Vi tok turen opp Fortundalen til Nørstedalseter og Midtre Holåtind. (forts seinare).

Seinsommar på Soleibotntindane

Handskaden min på Styggehø var ikkje så lett å bli kvitt som eg hadde trudd, så det holdt med familietur denne helga i staden for fristande tinderangling i Leirvassbuområdet med Stig, Jan-Einar og Vidar. Men der hadde eg nok strevd med en ubrukelig venstre tommel og handflate...
Vår familieplan var Store Soleibotntind. Men typisk nok så tråkka Kristoffer over i fotballkamp torsdag og Åse fikk invitasjon til venninnebesøk lørdag. Dermed endte familieturen med at Øystein og eg sykla 15 flotte km til Ågotnes lørdag der vi vart plukka opp av dei andre i bil.
Men med mulighet for to avspaseringsdager, og en fjellfrelst bror som var stand by på Sandane, var det likevel mulig å skape nåke bra ut av dette stabile høgtrykket.
Eg dro frå Sandane kl 0815, og var på møtepunktet langs Tindevegen mellom Årdal og Turtagrø kl 1250.

Trond hadde vore våken sida kl 03 (aviskøyring) og benytta ventetida på meg fornuftig til en liten napp i bilen. Kl 1250 var vi avgårde, og etter litt dramatikk då turfølget foran plutselig var en mann 'short' i det bratte terrenget... Etter mykje roping og leiting i bratt lende der vi vart involvert, viste det seg at han berre hadde fulgt etter nåken ryper (fugl eller???) og gløymt vegen og dei andre...!;)

Etter 2t 30min i rolig tempo med mykje prat og lite slit, var vi på 2082m i lag med fire andre karer. Møtte ein familie med en niåring som var på veg ned, så dette er en fin topp for nesten alle - i fint vær.
Etter mat og fotografering sonderte vi klyveruta ned i skaret mot Søre, og endte opp med fin passe eksponert klyving vidare heilt til topps på andre sida. Her hadde vi nok ikkje gått usikra på våte steinar, men heilt greitt når det var tørt. Bomma litt tilbake ned til skaret, men fann vegen etter litt pludring.
Vi fikk ein fin solnedgang på veg ned att, og naboen Store Austanbotntind hadde frista oss (iallefall meg) heile dagen... Ein gong skal det bli en realitet å stå der oppe:) Neste år, håper eg!
Så bar det i teltet etter kvelds på rasteplassen over Turtagrø med Real turmat i mørket med hodelykt, usikre på planane for morgendagen. Trond var sultefora på søvn, og den store luftmadrassa gjorde underverk for ei god natts søvn på det ujevne underlaget.

1800 høgdemeter til Skålatårnet

Denne helga reiste vi til Sandane for å hente syklar og mykje anna som skulle til Rong. Så fikk eg heldigvis Kristoffer med, og vi planla egentlig Glittertind lørdag. Men usikkert vær mht skodde gjorde at vi ikkje tok sjansen på å gå til snøkledde Glittertind med den skumle skavlen uten sikt.
Laurdag morgon kl 08 på Best-stasjonen på Sandane endra vi målet til Skålatårnet - med overnatting - og vi utsatte starten til kl 11:30 for å unngå så lang ettermiddag/kveld i tårnet. Sikkert ikkje all verdens å finne på der??
Då vi såg antall biler på parkeringen ved Tjugen i Loen, droppa vi raskt planen om overnatting. Med vel 40 biler der, og 21 sengeplasser i tårnet var det ikkje vanskelig å legge igjen soveposane i bilen.

Starten på kun 40m over havet gjorde at vi ikkje fikk noko gratis. Etter 600 høgdemeter og 1t 20min var vi på den nye brua, og oppe på den nye fine stien som er resultatet etter Skålastiprosjektet. Det skal hindre slitasje på terrenget ved at det lager seg elver i stien som øydelegg terrenget.

Vi møtte mange folk som gikk nedover med staver og uten staver, i shorts, og med regnponcho...
Då vi kom opp til 800m, var det drøyt å tenke på at det var 1000m igjen oppover. At sol og varme og bar overkropp hadde endra seg til regn og kulde hjalp heller ikkje særlig på motivasjonen, og ei solid regnbyge på 1100m holdt på å snu oss nedover igjen. Men vi kledde på oss det vi hadde av klede og fikk varmen i oss igjen etter ei stund. Polarbrød med nugatti hjalp også på.
Vi nådde toppen etter 4t 20min, kl 17.15. Inne i tårnet var det to familier som skulle overnatte, og det hadde vore god plass til oss og. Men det får bli neste gong i finevær med solnedgang og soloppgang...

Vi var nede ved bilen kl 21, og heime på Rong kl 01:50 etter eit fæla regnvær.

Merk turistskipet på veg ut fjorden frå Olden.

(med kraftig zoom...)

Tommelopp:)

Fineværstur til Styggehø 2214m

Våkna til finevær ut vinduet på Spiterstulen. Etter gårsdagens langtur, tok vi det litt rolig på heimreisedagen og valgte nærliggande Styggehø som vi alltid har studert fra vi første gang kom til Spiterstulen. Ruta opp ser du på bildet. Opp (litt til venstre for sekken til Stig) langs fordypningen i fjellet, opp i skaret tok vi til venstre under snøfeltet over hodet til Stig. Vidare mot for

toppen (over handa til Jan Einar), så mot hovedtoppen ca 15 min lenger inne på fjellet.

Jan Einar overraska med et varmt måltid Real turmat på sin smarte JetBoil, og vi nådde toppen kl 13:30 (med start kl 09.15).

Ned frå hovedtoppen trakka eg feil på en stein og tok meg for med handa. Det medførte ei kraftig lårhøne som eg sleit med nedover, i tillegg til en skade i handa som tok et par måneder å lege nok til å klatre med den igjen.

Spiterstulen frå fortoppen (motsatt av bildet øverst)

Det største problemet problemet på turen (crux'et) var å komme over elvene heilt nede i dalen pga stor vassføring.

Memurutind-traversen til 2366m

Litt før kl 9 la det komande foreldreparet Jan Einar og Sylvia

(2 mnd på veg!), Stig og eg avgårde frå Spiterstulen mot Memurutindane i litt for mange skyer, men fineværet var på veg. Vi fulgte stien til vi var på høgde med Hellstugubreen (kl 10:50), vidare opp den grove og strevsomme ura til Veoskaret (kl 12:15).

Med Leirhø i ryggen vart ura bedre å gå til vi nådde Vestre kl 14:45.

Der var det på med sele og fram med litt sikringsutstyr for klyving over eggen (sjå bildet). Morsomt med enkelte utfordringer, og tauet var godt å ha.

Det merka vi spesielt då tauet kilte seg et stykke nedanfor eggen på brattsida, og vi oppdaga at vi hadde gløymt igjen det andre 30m-tauet på rommet... Heldigvis fikk vi tauet laust, og nådde Store kl 16:30.

Ned i skaret klarna det opp, og vi hadde knallvær over breen og ned til Spiterstulen. Det lova bra for søndagen:) Vi var i Veoskaret igjen kl 19, og kom til Spiterstulen ca kl 21:30.

Traudalsnibba med dusj

Planen var å dra til Nigardsbreen, og alle 5 stegjerna var stilt inn, og isøkser, seler, isskruer, karabiner, slynger pluss pluss var pakka i bilen kvelden før. Men uheldigvis hadde Kristoffer fått en skade i hælen så han var utelukka frå tur. Etter å ha vore innom mange alternative turer i nærheten, endte vi på Traudalsnibba - og Oda Marie steppa inn som reserve for Kristoffer. Øystein viste at han fiksa desse vel 700 høgdemetrane med glans.

Revansje over Ljoren

Etter mange års venting på en ny sjanse etter å ha blitt stoppa av ei snøfonn for 5 år sida, var vi endelig klare for ett nytt forsøk på å fullføre turen frå Sandane til Hyen gjennom Traudalen, opp forbi den gigantiske steinblokka kalt Ljoren, og vidare forbi Styggevatna og til Gjengedalsstøylen i Hyen. Kristoffer var med oss denne gongen, og då var det berre Øystein som mangla i familien, men han hadde det nok best i Åsen med Håkon.

Turen var veldig fin, og vi brukte ca 7 timar over. I motsetning til sist var det no ingen snø, og dermed heller ingen snøtunnell eller spennende skavl å klatre over - men så var heldigvis den skumle snøfonna borte som gikk rett i Styggevatnet og satte en opplagt stopper for oss sist.

En flott revansje:)

Med Kristoffer til Svartekari 1220m

Etter ei natt i lavvo med lite søvn pga heftig regnvær, kom lørdagen med gryande finevær i motsetning til min form. Men på tur skulle vi, og kl.14 stod vi på parkerings-plassen i Jardalen klare for å gjere et forsøk på Svartekari. Men 50kr i bompenger var vel drøyt... En halvtime etter var vi på Søreidsstøylen i sol som forsvant då vi starta på den strie mota oppover mot platået. Vi fraus litt då, men Kristoffer forkasta heldigvis et lite snuforslag fra meg, og etter 2t og et kvarter stod vi på toppen med vakker utsikt ned til Langevatnet og Gloppefjorden og fjella på vestsida.

Nedover sprang og sklei vi ned snøfelta, og foten til Kristoffer fungerte fint. Fjellsko er nok gunstig for en fot etter et overtråkk. Vi var ved bilen igjen kl 18.10 etter drøye 4 fine timer på farten.

Ville og vakre Hoddevika

Ei veke etter vi var på overnatting i Hoddevika, leita vi etter en ny godværsdag å reise på. Og yr.no varsla torsdag regn på Sandane, men sol i Hoddevika:) Minuset var kraftig sønnavind på 8-9 m/s. Men minuset skulle seinare vise seg som et stort pluss:)
Vi pakka bilen med våtdrakt og redningsvest til 4, telt til omkledning, gummibåt, kajakk (oppblåsbar), stormkjøkken og strandstolen til farmor som heldigvis vart med oss.
Etter Anda-Lote ferja og en tur til heksebrenningsmonumentet, kom fineværet gradvis. Vel 2 timer heimefra kom vi til Hoddevika til varm vind og svære bølger. En rask sjekk av badetemperaturen med hyl og skrik og grøss, tilsa våtdrakter på umiddelbart. No vart det hyl og skrik i bølgene istaden, sammen med ti femten surfarar som stod inne i dei svære bølgene lenger ute.

Farmor tok heldigvis bilder, ellers hadde det blitt med teksten her.

Etter ei hektisk og spennande stund var det tid for hamburger og pølse med brød før turen gikk heimover til Sandane igjen. Ingen hadde tenkt på strandvolleyball denne dagen i Hoddevika...

Kveldstur i skodde til Eikeneshesten 1093m

Etter mykje irositting var initiativet tatt til ei lita utfordring i seine timer på første kvelden i juli. Trond vart med heldigvis. Det skulle vise seg å bli ein del brattare enn vi hadde trudd - også for firehjuls-trekkaren til Trond som fekk brynt seg oppover til Eikenesstøylen 350 moh. Turen oppover gikk uten sti, og vi rekna med at gps'en kom til nytte oppe i skodda på ca 600moh. Det var rimelig vanskelig å finne gode alternativer lenger oppe, med kun 30m sikt i bratt terreng. Gps'en mista batteriet farlig fort, så vi gikk over til å varde der vi gikk, så vi kunne finne tilbake i denne kuperte labyrinten vår.

Vi gikk nok ikkje lettaste veg, men opp kom vi. Fantaen og sjokoladen til Trond smakte ekstremt godt på toppen, men kulda kom fort på og vi var ikkje seine med å snu nedover igjen. Utsikten ned over 3 fjorder kunne vi berre innbille oss denne dagen... Vi fann stort sett vardane våre greit, og dei bratte partia gikk lettare nedover, heldigvis :)

Vi var heime ved midnatt. Dette var den siste toppen eg mangla rundt Gloppefjorden, men er nok her igjen for å ta utsiktsbilder snart, kjenner eg meg rett...? :)

Her måtte vi leite for å finne en trygg veg opp

1093m endelig!