Hellstugutinder blant lemen i knallvær

Etter 13 timer på tur torsdag og 8,5 timer fredag, var Bjarte, Stig og eg klare for tidlig start og skikkelig langtur igjen lørdag. Det forteller en del om været:)

Det krydde av lemen som travelt skifta sinnelag og retning på full gass

med stor bakpart og lavt hode som ga assiasjoner til formel 1. Oppover

breen på over 1700m suste enkelte forbi oss på veg mot den sikre død.

Målet vårt var Hellstugutindane, med Nordre Hellstugubrehesten og Midtre Hellstugutind som "bankers" - og Nestsøre som bonus. Den har eg ei høne å plukke med etter et mislykka forsøk i 2006. Overoptimistiske var vi som alltid, og det skulle vise seg at høna forblei uplukka, men dagen vart virkelig en av dei store likevel.

Nordre hesten skulle bli ei virkelig utfordring for oss på våre glatte plastsko, og vi prøvde virkelig det meste for å komme opp forbi cruxet 5-10 høgdemeter under toppen.

Vi irriterte oss over at vi hadde lagt tau og sikringsutstyret igjen nede i god tru om at dette gikk greit uten... Etter diverse forsøk med bl.a. barbeint klatring og isøks/stegjern-travers rundt til baktoppen uten videre muligheter, rota eg meg opp i et veldig bratt snøfelt då eg plutselig høyrte stemmer - ovenfra??? Stig og Bjarte hadde funne en ok veg opp (sjå bildet øverst), litt bratt, men trygg. Så, etter en retur med litt høg puls ned snøfeltet mitt, kom eg endelig over i gode spor til topps som sein tredjemann. Herlig!!! Jubelen var stor då vi stod på toppen etter å ha kjempa over 2 timer med hesten.

Så bar det vidare mot Midtre. Bjarte var foran og tok med seg Søre Hesten, før vi runda opp mot skaret til Midtre. Det var overraskande luftig og flott mot toppen. Vi satte skia frå oss og gikk langs en flott egg med godt utsyn mot tindane rundt Leirvassbu og Galdhøpiggen - mot toppen der vi stod kl 18.30 på 2339m i blikkstille vær og med ei vanvittig utsikt over tinder med lange skygger - og mobilkontakt:)

Middagen var en saga blott, men det brydde oss mindre der vi stod i solsteiken midt i Jotunheimen på 15.høgste topp i landet (etter pf30). Fantastisk!

Nordre hesten (midt i bildet) såg ikkje så vrien ut herfra...

Nedrennet var supert og langt, så vi suste ned til Spiterstulen og rett i resepsjonen for å hente nøkkel - og kanskje litt sympati som kunne medføre en middagsmulighet... Og like etter satt vi jammen på bakrommet til kjøkkenet med en velsmakande salat og et glass som vi virkelig følte vi hadde fortjent:)

Nordre Bukkholstind og Lindbergtinden

Etter gårsdagens fantastiske opplevelse på Tverrådalskyrkja, var vi seint ute i dag. Først kl 11, etter en variert frokost på Spiterstulen, var vi i gang - no med shorts fra start:) Etter å ha funne vakker Mogop i full blomst med tilhøyrande fotografering, fann vi flyten innover mot Tverråbreen og et trygt spor rundt sprekker og vindhull i breen mens sola steikte oss på denne utrulege vårdagen. Vi runda Nordre opp til Bukkholsbandet mellom Nordre og V-1.


Etter en lettkledd kvil satte vi skia i bakken litt lengre borte, og med stegjern og isøks gikk vi mot toppen i laus vårsnø, og til topps kl 16.30. Eggen til topps var smalare enn vi trudde, og toppunktet gjorde det litt krøkkete å finne avstand mellom fotograf og objekt med riktig bakgrunn.


Sola steikte og vi seig godt ned i snøen på returen til vi nådde skia og fellane hadde gjort jobben sin for denne turen. No bar det ned igjen med god topp-flyt i sinnet, og turen over til Nedre Tverråbandet under Lindbergtinden gikk raskt. Oppover igjen med stegjern og staver til vi var på toppen av Lindbergtinden litt over kl 18. Vi lurte på om det var en litt høgre topp på andre sida av den smale toppeggen mot vest så vi gikk dit. Det viste seg seinare at Stig hadde heilt rett i at denne var høgste punkt.


Nede ved skia og avgårde igjen kl 18:30, og en time seinare var vi nede til en sjelden middag ved Spiterstulen etter et flott nedrenn langs Tverråbreen og eleveleiet i Tverrådalen. Vi pleier virkelig ALDRI å rekke middag på våre vårskiturer i fint vær :)

Tverrådalskyrkja

Stinne av optimisme og med stjerner i blikket reiste Stig, Bjarte og eg på knallværvarsel til Sandane der vi møtte Trond for årets vårski-toppturhelg, dessverre med forfall frå mange vi gjerne skulle hatt med. Vi dro rundt Jotunheimen fordi Sognefjellet åpna først fredag samtidig som Spiterstulen skulle stenge søndag... Vegen rundt la alt eventyrlig til rette for et forsøk på Breheimens stolthet - Tverrådalskyrkja, og ganske ørskne stod vi opp kl 04.00 på Sandane for å rekke en tidleg start frå eksotiske Sota sæter.
Synet av Tverrådalskyrkja då vi kom inn dalen var meget sterkt, og kl 08.20 la vi avgårde opp skogen langs en overraskande isete sti der plastsko neppe var optimalt skotøy - men litt Bambi på isen er jo greit så lenge det ikkje skjer skader.
Seks timer etter stod vi i skaret på 1920m etter en svært drøy tur rundt toppen opp den lange Fortundalsbreen. Steinkollen på 2018m vart vår første 2000-topp for året litt før kl 15. Tilbake i skaret uten skifeller etter et humpete nedrenn på hard fokka snø, lot vi skia stå igjen for å bestige Søre til fots, og spenninga var stor for den vidare eggen opp til sjølve Tverrådalskyrkja som såg avskrekkande ut frå Steinkollen.
Til Søre Tverrådalskyrkja 2034m gikk det greit og vi var oppe kl 16. Eggen vidare opp til hovedtoppen såg fortsatt styggbratt og utsatt ut (sjå bildet), men opp for å kikke måtte vi jo. Først greit ned i skaret, så smalna det av oppover mot Tverrådalskyrkja. Vi tok på tau og stegjern, og var klar for større utfordringer - men bratteggen stoppa oss pga mykje snø og dårlige sikringspunkt. Vi tenkte å snu, men det er jo ikkje så heilt enkelt... Vi fann ut at vi ville prøve oss litt bortover den bratte østflanken som et mulig siste halmstrå til å nå toppen. Det blei en spennande travers med isøksa som sikring bortover. Stig leda an i tauet, og stemninga nådde nye høyder då vi såg at det gikk rimelig greit å komme seg opp på toppeggen like under toppen! På toppen kl 17.30 var det plutselig vår med sol, varme og ingen vind. Vi knipsa mykje, og bekymra oss lite for at kvelden kom til å bli sein før vi nådde Spiterstulen...
Vi gikk forsiktig ned flanken i spora våre med isøksa, stegjerna og tauet som god sikring , vidare tilbake over Søre, og nådde skaret med skia litt før kl 19.
Nedkjøringa gikk fort. Vi stoppa litt ved dei svære Bjørnespora - som viste seg å være ikkje fullt så store Jervespor... Til bilen kom vi litt over kl 21, og Trond, som var godt fornøgd etter å ha vore langt nedi kjelleren på slutten, tok turen tilbake til Sandane - mens vi tre andre tok turen vidare og ankom Spiterstulen kl 23.15.

Kveldsstund til Svinestranda

Etter at det nydelige vårværet gjorde sitt inntog mandag ettermiddag på hytta med lettkledd soling, vart drømmen om topptur realisert med avgang kl 19:20 frå hytta i fantastiske omgivelser. Einaste aber var at vi ikkje hadde anna enn langrennski med oss til hytta. Likevel la vi avgårde på rød swix i fiskebein oppover mot toppen på 1040m.

Toppen nådde vi kl 20:35, og nedturen var som de ser av bildet ganske så flott med tilnærma telemarksvinger hvis vi legger godviljen til... Ingen kan vel sjå at Trond her ikkje har stålkantar eller innsving?? Detta ga meirsmak:)