Eksponert søndag over Tverråtindane

Etter en nydelig middag i går og en fantastisk søndagsfrokost, var vi pakka, utsjekka og på veg langs god sti mot Svellnosbreen kl 0925. Heimturen til Øygarden seinare låg i bakhodet, men Trond sin info om ferja Hella-Vangsnes sin siste avgang kl 0010 hjalp oss til å bruke sesongens siste fjelldag over 2000 fullt ut.

Det gikk radig opp til breen med flotte snøtinder i solskinn i alle retninger, og vinden og uværet fra i går var totalt og uvirkelig snudd på hodet. Vi valgte å følge fotspora oppover den bratte snøbakken inntil fjellet, og fikk virkelig brynt oss med stegjern og isøks langs bregleppe og opp bratt snø og is.

Vi tok oss en god pause då vi kom opp fra skyggesida til sola og flate fjellet, med smelting av vatn, matpakke og dry-tech lapskaus. Vidare oppover mot Midtre gikk det greit, og vi var spent på eggen vidare mot Store med rappellpunktet som vi hadde lest om.
Vi gikk nedover eggen lett og greit til det plutselig var loddrett utfor alle veier, og etterkvart fann vi en haug slynger der andre hadde rappellert ut i sørsida. Vi valgte å gå på sikring langs eggen litt til der vi kom til det andre rappellpunktet - en hammer på 20m. Også her brukte vi ei 4m slynge rundt en bunnsolid stein, og hadde i tillegg ei slynge rundt en stor stein lenger oppe. Dermed var vi klare for å lufte oss. Stig gikk først ned, så Jan Einar (med kameraet), Sylvia, og eg til slutt etter å ha omoganisert litt der oppe for å unngå å sette igjen karabiner. Men la igjen den lange slynga for å holde maks sikkerhet uten å stole fullt og heilt på dei 8 andre slyngene som låg der fra før. En utrolig flott opplevelse å rappellere ned her.

Klokka var blitt halv seks, og vi var begynt å tenke på mørket som kom om ca tre timer. Vi valgte å gå til Store for å sjå på mulige alternativer ned breen på nord eller sørsida. Etter fin og rask klyving nådde vi toppen kl 1830 med lange skygger rundt oss. Vakkert. Men vi hadde det travelt, og valgte å gå ned Svellnosbreen som såg grei ut hvis vi unngikk sprekkområda.

Vi brukte begge taua og økte lengda mellom oss til ca ti meter for å kunne holde høg fart og samtidig ha god tid til å reagere dersom en gikk i sprekk. Som førstemann rekna eg nesten med å falle i en sprekk, og hadde derfor på klemknuter for å komme raskt opp igjen. Turen ned gikk kjapt for å unngå mørket, og vi unngikk nesten nærkontakt med sprekker. Stig som bakerstemann var nedi til låret i en sprekk uten at det var fare for at vi måtte til med redning. Vi brukte kun ca en time fra Store Tverråtind og heilt ned breen. Et stykke nede på stien skilte vi lag, Jan Einar og Sylvia hadde fornuftig nok valgt å ta ei natt til på Spiterstulen, mens Stig og eg sprang ned for å komme oss heimover i tide til å nå siste ferja fra Hella.

Klokka 2045, 2t 15min etter toppen, heiv vi oss i bilen. Kl 23.40 var vi på Hella (en halvtime før deadline), så bar det over Vikafjellet før vi kl 0340 kom heim til Rong.

- Kl 0645 gikk alarmen for en ny arbeidsdag...

Slideshow frå turen: http://www.youtube.com/watch?v=amA50GugwzQ

Veobreatinden lørdag

Reiste til Spiterstulen rett etter jobb fredag (kl 15 fra Ågotnes) med Stig, klar for sesongavslutning på gode varsler som hadde blitt litt dårligere dei siste dagane. Jan Einar og Sylvia kjørte egen bil.

Den egentlige planen var overnatting i telt fordi Spiterstulen var fullbooka. Men pga meldinger om regn lørdag hadde mange gjester meldt pass, og vi fikk booka oss inn på to rom. Vi møttes alle fire til bedre italiensk buffet på Torgloftet i Øvre Årdal, og ankom Spiterstulen kl 2215. Etter litt om og men (og litt hevet stemme) pga kluss i bookingen, kunne vi slappe av med planlegging av neste dags turmål. Mykje vind gjorde at vi ville unngå dei høge mest utsatte toppane, og gå mest mulig i le for vinden. Godt planlagt, Stig!

Morgenen kom med sterk vind, og etter en bedre frokost la vi avgårde oppover Visdalen godt påkledd. Etter vel to timer kom vi til Hellstugubreen, og la kursen opp mot Veoskaret på 2000m. Grov ur og regn som gikk over i snø gjorde dette til en strabasiøs og glatt affære, men vi stod til slutt foran Veobreen med 1km brevandring til skaret til Veobretinden. Breen var lumsk med snødekte sprekker som vi unngikk på kryss og tvers. Stig var nede i en av sprekkene, men kom seg fort opp igjen vha tauet.

På Veobretinden var det vindfullt med skodde. Heldigvis letta den såpass at vi fikk et glimt av dei mektige toppane rundt, den imponerande veggen mot Memurutindane - og Leirhø med den merkelige Veobrehesten.

Nede igjen på breen var det skikkelig guffent med vind og snøføyke, og ned fra Veoskaret var det endå glattare i ura som krevde full konsentrasjon for kvart steg. Det fikk vi smertelig erfare, bla kneet mitt.

Men ned til Hellstugubreen og stien kom vi, og resten av turen var en kamp med tida for å rekke middagen (halv sju til åtte), og det klarte vi med glans. Kom til Spiterstulen kl 1925 der vi møtte stor stemning og godt humør:) - særlig på alle dei som hadde vært på Galdhøpiggen for første gang i dag!

Ofseleg avspaseringsdag til 2258

Nautgardstind i skodda til venstre for midten, Nautgardsoksli litt mot høgre

mandag 7/9-09

Etter ei fin natt på ei lita hytte på Lom, tok iveren overhand og ferda gikk mot Glitterheim og Nautgardstind tross dårlige værvarsel med kuling og snø på toppane. Trond var ikkje frista til å bli med, så det blei en aleinetur, og det var ikkje mange folk å treffe på sykkelen opp til Glitterheim. Været var fint heilt til eg hadde forlatt sykkelen og Glitterheim, og ved brua regna det kraftig. Så kraftig at eg måtte ta på den 15 år gamle regn-ponchoen for første gang! Og den gjorde susen! Det piskande regnet blei elegant eliminert, og turen kunne fortsette oppover. På 1700m blei piskande regn til piskande små hagl, og handskane var våte og fingrane uten følelse. Valgte å fortsette litt til, men måtte få varme i fingrane igjen. I sekken med dei søkkvåte handskane, og etter å ha hatt hendene inn mot hud ei stund vart dei straks bedre. På 2000m var underlaget blitt til snø, og skodda gjorde gps'en uunnværlig. Kjekt å bli vist vegen her oppe. Etter kvar lille pause var det like før eg snudde på grunn av kraftig vind og ubehagelig pisking mot fjeset. Etter 2t 15 min var eg på Nautgardsoksli 2095m i le av varden og fekk i meg en kjeks.

Så bar det ned i skaret før Nautgardstinden. Der fann eg en større stein som kunne gøyme meg for vinden hvis eg bøyde meg godt ned i snøen. Det var godt å trekke regnponchoen over hodet som telt der eg kunne åpne sekken uten å måtte holde på alt som vinden kunne ta med seg. Sat der ei stund i min egen lune verden mens snøen piska ute.

Sliten og lykkelig kom eg til topps på 2258m etter å ha stampa i 20cm nysnø, 3t 15 minutt fra Glitterheim. Så bar det fort nedover i den gode snøen, og like før Glitterheim kom fineværet med regnbue og sol. Det kunne godt kome litt før... men sykkelturen ned fra Glitterheim til bilen gjorde iallefall godt i sola. Då fekk eg endelig sett litt av toppen (nesten) - og fekk tatt bildet øverst:)

Så venta seks og en halv times fin biltur heim igjen. Rakk tunnelen ved Flåm ett minutt før den stengte kl 2100, og var heime ved midnatt.

Første snev av vinter på Kvitingskjølen

6.sept -09

På dårlige varsler la Trond og eg turen til den delen av Jotunheimen som hadde den beste værmeldinga - Kvitingskjølen i nordøst-Jotunheimen. Dette er også den fjernaste delen... så vi var begge oppe kl 04.15. Eg i Øygarden, og Trond på Sandane klar til avisrunde først.

Etter en lang kjøretur fra Rong, avstikker til campingplasen i Utladalen med en groggy hjelpeløs musiker rett fra nachspiel, og kjølig skoddetur over Sognefjellet med sine lusne 3 grader, møttes vi i Lom i sol og varme kl 11.40.

Derfra bar det kort opp til Sålell der vi såg et fjell langt borte med nysnø på - Kvitingskjølen! Oppover gikk det sakte men sikkert, og etter vel 3 timer var vi på toppen av Vestre på 2060m i 15cm nysnø.

Vi runda toppen og kom ned i skaret til Store via ei herlig snøfonn, og det var balsam for beina å berre kunne lange ut nedover. På toppen var det vinter og skodda låg like over oss, men nede i dalen skein sola, og kontrastane var store. Vi droppa Nordre - kun sekundærtopp - og kom oss ned til sola og varmen igjen etter litt plunder ned ei grov ur.

Eg var redd eg hadde mista mobilen ut av lommen, og gikk gps-sporet nøyaktig tilbake dei siste 3 km, men den låg fint i lomma på jakka i bilen heldigvis:)

7,5 time hadde vi brukt då vi kom til bilen igjen, og fullmånen viste oss vegen ned til Lom.